Den gangen julen bød på en ny dimensjon
Det var bittelille julaften og svært glatt på veiene. For gutter i 9-10 årsalderen var det selve Nirvana! Rattkjelken kom frem!
Vi var tre på kjelken, som skled i stor fart nedover favorittbakken vår. Det lille vettet vi hadde var blåst bort og erstattet med skrekkblandet fryd. Dette var jo selve poenget - å utfordre de fysiske lovene.
Så kom «svingen.»
Gamle «Berg» på 83 hadde nettopp passert porten. Godt hjulpet av datteren sin klarte han å kreke seg ut på veien, og til svingen! Så kom Formel 1 teamet som ut fra tomme luften.
Vi traff leggene hans rett under knærne. Det måtte jo gå galt, og sirener, sykebil og stort oppstyr ble neste kapittel i denne fortellingen om da julen fikk en ny dimensjon for meg.
Gutter i den alderen kan ha det med å tro at problemene blir borte, dersom de ikke lenger kan observeres. Det gjalt derfor å gjemme seg. Det varte selvfølgelig ikke lenge før lensmannen sto på døra.
Med hikstende tilståelse og denne myndighetspersonens tro på at han ikke hadde en notorisk kriminell foran seg, lot han meg der og da få lov til å være hjemme.
Det gikk ikke så bra med gamle Berg. Han fikk skader på begg bena og hjernrystelse. Og resten av den 83 år gamle kroppen ble gul og blå.
«Du Per Olav, du må dra på sykehuset og be Berg om unskyldning,» sa bestemor. «Jeg skal bli med deg. Også tar vi med noen kaker,» fortsatte hun.
Så der sto vi da, ved sengen til «gamle Berg.» Jeg hadde for sikkerhets skyld tatt med en julekurv jeg hadde flettet på skolen noen dager tidligere. «Unskyld,» pep det ut av meg mens jeg så ned i gulvet. Og så kom det noen ord fra denne gamle naboen min, men som var mye mer enn ord;
«Jeg tilgir deg jeg, gutten min.»
«Jeg tilgir deg jeg, gutten min.»
Der og da åpnet det seg en ny dimensjon hos meg; den at godhet faktisk finnes.
Men det ble ikke lengdeløpskøyter på meg den julen. Det tok ytterligere tre år.
Men det ble ikke lengdeløpskøyter på meg den julen. Det tok ytterligere tre år.
